I steden for å gå den enkleste veien, går Susanne Sundfør (28) stadig nye omveier.

Å være eller velvære

 

FAKSIMILE: Klassekampen, 1. desember 2014.

 

Dette er en uredigert langversjonen av teksten som sto på trykk i Klassekampen 1. desember, 2014.

 

DE SISTE ÅRENE har Susanne Sundfør (28) jobbet med produsenter som M83, Röyksopp, Kleerup og Big Black Delta. Hun har turnert og spilt på større scener enn noen gang. Hun kunne gitt seg hen til popmusikken og superprodusentene. Isteden har stemmekontrollfreaken fra Haugesund produsert sin neste plate «Ten Love Songs» selv. Og uten å annonsere noe annet enn at det kommer en ny plate i februar, har hun solgt ut en norgesturné som avsluttet med dobbel-konsert på Sentrum Scene.

Men hvem er hun egentlig?

I vår sosialpornografiske perverthet klarer vi ikke å la det spørsmålet stå ubesvart, og hver gang hun stikker seg fram eller stritter i mot går vi tilbake til det spørsmålet. Hvem er hun? Hvem tror hun at hun er?

Hun er artist. Hun er sur. Hun er en god kjæreste. Det har tabloidene fortalt oss. Men er det egentlig noe hun prøver å fortelle oss?

Første gang jeg så henne, var på et lukket bransjetreff av noe slag. Hun ble presentert som nysignering, satt litt krombøyd over et elektrisk piano og sa knapt stort mellom de to-tre sangene hun fikk introdusere seg med.

Et par år seinere slo hun meg i magen med «The Brothel». Jeg sto med de pretensiøse, deriblant daværende kulturminister Trond Giske, på bakerste rad på Sentrum Scene under Bylarm. Hun sto bak et sceneteppe, omkranset av lys og synther. Det var første møte med den Susanne Sundfør vi kjenner til idag, og samarbeidet med Jaga Jazzist-mesterhjerne Lars Horntveth. Hun sto bøyd over synther og vendt bort fra publikum. Hun sa lite mellom sangene, og jeg husker knapt om hun takket publikum etter konserten.

Og da jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde henne, kom hun med orgel/synth-plata «A Night At Salle Pleyel», bestående av «Movements 1-6». Jeg hører fortsatt på denne, uten å forstå den. Det eneste jeg skjønner, er at hun ikke velger den enkleste veien. At hun utfordrer seg selv. At hun søker seg bort fra konformiteten og det selvfølgelige. Slik må det også ha vært da hun ga ut «Take One», som var pianoversjoner av hennes selvtitulerte debutalbum – gjort på en eneste tagning.

Da hun siden slapp «The Silicon Veil» videreførte hun samarbeidet med Horntveth og videreutviklet soundet fra «The Brothel», i en mer poppa retning enn tidligere. Muntrere, kanskje. Likevel står hun fortsatt bøyd over tangenter, med blikket vendt bort fra publikum. Hun løfter hendene over hodet for første gang. Slipper seg litt løs, men aldri mer enn det. Så forsvinner hun igjen i røyk og lys.

Det er først når jeg ser henne spille for en utsolgt Opera i Bjørvika, at hun slipper synthene for en stund. Ikke bare det. Hun slipper seg løs, i musikken. Hun danser. Og der tenker jeg for første gang at hun virkelig er en stor popstjerne. Endelig. Selv i sine abstrakte tekster og musikk full av motstand, det som egentlig ikke skulle gå an, og kanskje derfor mer på tross av enn på grunn av veien hun har valgt – virkelig fenger.

Samtidig deler vi oppgang i Tøyengata. Ihvertfall sto navnet hennes på ei postkasse der. Jeg tenkte at hun var popstjerne og aldri kunne bo på et slikt sted. Selv bodde jeg på ei brannfelle av et tørkeloft og flyttet ut etter noen måneder. Herfra skrev jeg ut et portrett med poeten Nils Chr. Moe-Repstad som jeg fulgte i et halvt års tid. Han snakket blant annet om Susanne Sundfør, og at han på «The Brothel» hadde hørt en sitering av en av sine inspirasjoner, T.S. Elliot.

Hele tiden har hun framstått som unorsk. Ambisiøs og kompromissløs. Selvsikker og målsikker. Hele tiden har hun nærmest blitt mobbet og hånet av pressen.

Så, hvem faen er hun egentlig?

 

JEG MØTER SUSANNE Sundfør på en kafé på Grünerløkka, i en slags karikert virkeligheten, en boble av ammende mødre og fedre. Milevis unna trappeoppgangen i Tøyengata, samtidig bare en drøy kilometer unna.

De siste månedene har hun publisert ti korte tekstutdrag sammen med bilder av filmpar på Facebook-siden sin.

Love # 7:

I love the pain
I love the game
Come into my arms

Tekstene er utdrag av sangtekstene fra hennes neste plate «Ten Love Songs» som slippes februar. Med unntak av tre låter har hun produsert hele plata selv, for første gang. Unntakene er produsert av M83, Big Black Delta og Lars Horntveth fra Jaga Jazzist. På «Ten Love Songs» hun utforsker det vonde og vanskelige i parforholdet. Hvorfor?

– Fordi det ofte er sånn. Jeg synes det er interessant. Det gjelder alle mennesker. Jeg liker kunst som alle kan relatere seg til, jeg er ikke så glad i politisk kunst. Jeg er mer glad i eksistensiell kunst, den har truffet meg mer. Virginia Wolff og Sylvia Plath og så videre.

– Poeten Nils Chr. Moe-Repstad, mente han hørte T.S. Elliot i tekstene dine.

– Ja, jeg leste han mye før. Jeg har stjålet en linje i The Brothel, fra Wasteland Booth Rock. Jeg var litt mer pretensiøs da.

– Hva har du lest nå da?

– Jeg har egentlig ikke lest så mye som før. Jeg har ikke gjort så mye research til denne plata. Jeg har hatt mer lyst til å gjøre tekstene mer direkte, så de passer til musikken som er mer direkte på denne plata. Jeg ville ikke ha så mye vanskelige bilder, men at det skulle være originalt likevel. Det er mye vanskeligere.

- Hvordan er det å være kunstinteressert i LA?

- Jeg har reist dit mye, og brukt opp alle pengene mine på det. Jeg har leid AirBnb-leiligheter rundt forbi der, og jobbet med forskjellige folk. Jeg synes LA er et mye mer inspirerende sted enn New York, hvor jeg også har jobbet. NY har mye interessant teater og billedkunst, mens LA har mer interessant musikkscene – det er mer som skjer der. Det er en utvikling i USA nå hvor musikere drar fra NY til LA, fordi det er mye åpnere der. Det er mer kreativt. NY har satt seg litt. Der er det litt highbrow, mens i LA er folk sultne på nye kjennskaper og kontakter – det er mye enklere å bli kjent med folk og være fri. Det er derfor jeg elsker å være der. Det er noe med å komme til et sted der det er mye mindre regler. Se på FKA Twigs og hele den greia, de liker å mikse det kitchy fra 90-tallet med kunstneriske ting. De plukker fra forskjellige steder og skaper noe nytt. Mens i NY går det videre fra den musikkeksplosjonen som var på tidlig 2000-tallet og har kanskje ikke kommet seg videre.

– Måtte du til LA for å skrive «Ten Love Songs»?

– Jeg dro til NY for å gjøre den ferdig, men fikk bare skrevet en sang på to måneder. Resten ble skrevet i LA. Jeg vet ikke om det var byen eller om det bare var en dårlig periode.

– Hvorfor ville du produsere selv?

– Da jeg begynte å jobbe i studio var jeg 19 år. Da kunne jeg ingenting og visste ikke hvordan ting fungerte. Jeg hadde bare skrevet musikk på piano og gitar. Jeg hadde mange meninger om hvordan jeg ville ha det, men manglet kunnskap om hvordan jeg skulle få det sånn. Så begynte jeg å leke med det for meg selv, og lage demoer og slikt. Mye av dette ble brukt på «The Brothel», som Lars Horntveth produserte. På «Silicon Veil» hadde jeg utviklet meg og lært mer, så den produserte vi sammen. Etter det kom jeg til et punkt der jeg følte jeg kunne det som skulle til og hadde lyst til å prøve å gjøre det selv. Mer enn før hadde jeg klare visjoner om hvordan sangene skulle bli.

– Hva må man lære, tekniske ting eller å stole på seg selv?

– Jeg tror det er begge deler. Jeg synes ofte det kan bli for teknisk hos noen, og at det tekniske får mer fokus enn det kreative. Jeg tror så lenge man forstår et innspillingsprogram, og har et par gode mikker og preamper, og litt forståelse for arrangmenter og komposisjoner, så kan man egentlig gjøre det selv. Det handler mest om musikalitet og litt erfaring.

– Tror du mange har høy terskel for å produsere selv?

– Jeg tror veldig mange kan produsere musikken selv, men jeg tror det kan være veldig uinspirerende å ikke ha noen å kaste ball med. Det var det som skjedde med meg. Jeg hadde veldig klare visjoner om veldig mange av låtene, men så kom jeg til de låtene der jeg ikke visste helt. Jeg skal ihvertfall ikke bli sånn at det handler om prinispper, det viktigste er at musikken skal bli bra, så da tok jeg kontakt med folk jeg hadde jobbet med før som jeg visste at fungerte bra med meg i studio.

– Kan du beskrive albumet ditt?

– Jeg vil si at hver låt er en liten verden i seg selv. Jeg kan godt tenke meg at jeg får kritikk for det, og det er helt greit. Plata er ganske allsidig. Det var det jeg ville. Jeg ville at hver låt skulle være et forhold, og synes det er spennende. Plata er ganske dramatisk, men det er kanskje ikke så overraskende. Det er mye synther og endel stryk, som er noe Lars lærte meg. Jeg liker rein elektronikk, men det kan bli litt todimensjonalt. Derfor synes jeg det er spennende å kombinere akustiske instrumenter med elektroniske. Det synes jeg Lars gjorde så fint på Brothel og Silicon Veil, så det hadde jeg lyst til å fortsette med. Jeg synes stryket funker veldig godt i komposisjonene mine, og gir de en majestetisk for deg selv.

– Du er ikke ute etter å gjøre ting lett for deg selv?

– Nei. Det handler egentlig ikke om det. Jeg vil bare at det skal bli så bra som mulig, og at låtene og uttrykket skal få den støtten det trenger for å komme ut på rett måte.

– Kommer du til å produsere flere plater selv?

– Ikke nå, men sikkert seinere. På neste plate har jeg nok lyst til å jobbe med en produsent igjen, og finne noen jeg har god kjemi med. Det er veldig krevende å være både produsent og arrangør, det er mye ansvar og mye arbeid. Jeg ble veldig sliten av det. Da vi var i London for å mastre plata kom jeg inn i et sånt svart hull der det føltes som om det ikke var noe mer. Alt hadde handlet om at plata skulle bli perfekt, og plutselig var den ferdig. Jeg hadde brukt så mye energi på den plata at jeg trengte en måned på å komme meg etterpå.

– Hvordan er det å spille disse låtene da?

– Det er kjempegøy. Nå har vi spilt to jobber. Jeg har jo hørt de sangene tusenvis av ganger. Da vi åpnet turneen i Trondheim ble jeg overrasket over at folk ikke var med, det er jo mer beats og mer dansbart enn tidligere, men etter konserten slå det meg at de har jo aldri hørt disse sangene før. Hehe. Det er veldig gøy å endelig få spille. Det er jo et halvt år siden jeg ble ferdig med plata.

– Hva tenker du om at unge artister er inspirert av deg?

– Er det noen som er det? Hehe. Jeg føler meg litt som en mamma, elektronikamamma. Hehe. Jeg blir litt flau. Jeg føler ikke jeg fortjener sånt. Det er så rart. Men veldig veldig fint.

Så snakker vi om den kommende plata.

– Jeg tror mange kommer til å synes det er for poppa, og forbereder meg litt på en sånn reaksjon siden jeg ikke har gjort det før. Melodiene er mye enklere, og i steden for å bryte det enkle med å lage noe avanserte akkorder, har jeg bygget opp under det enkle. Det skal gå rett til hodet.

– Hvorfor? Vil du at folk skal danse, eller vil du lage mer show rundt musikken din?

– Jeg har alltid vært veldig glad i popmusikk, og jeg tror at på de to forrige platene har det kanskje vært musikk som har kommet mer rett fra sjelen og ned på arket. Det har vært mye råere, fordi jeg har hatt mye jeg har trengt å si. De har kanskje vært mer som terapi. Men på denne plata har det vært mer planlegging og jeg har gått mange flere runder med sangene og polert de. Jeg har på en måte gått tilbake til før jeg begynte å lage musikk, det var mye enklere musikk jeg hørte på da jeg var liten, og jeg har alltid vært mest glad i popmusikk. Jeg er glad i når mattestykket går opp.

– Hvorfor søker du deg i kunsten, og hva finner du der?

– For meg handler det om at det er der jeg føler meg hjemme. Det er en banal ting å si, men helt siden jeg har vært liten har jeg alltid likt å være i et kunstverk. Jeg husker da jeg var 14 år og på familieferie i en liten landsby i Frankrike. Det skjedde ingenting der, men jeg hadde Harry Potter, jeg tror det var den femte boka, og jeg leste den ut på to dager. Da jeg var ferdig begynte jeg å grine, ikke bare fordi det var trist det som skjedde i boka, men fordi jeg ikke kunne være i det universet lengre. Jeg måtte liksom tilbake til virkeligheten. Jeg vil helst være der. Jeg har drømt meg mye bort. Jeg har vokst opp i en liten by og alltid ville vært et annet sted, så jeg har kunnet reise i filmer, bøker og musikk. Jeg tror siden det alltid har vært sånn for meg, så står det meg veldig nær.

– Men du vil ikke kalle deg kunstner selv?

– Jeg synes det er problematisk. Jeg er veldig streng med meg selv, og jeg synes at krever mye å skulle kalle seg en kunstner. Jeg kjenner kunstnere som når de lager det de lager, nærmest er i en slags transe. Jeg er aldri det. Jeg står utenfor det jeg lager.

– Er du sånn i alt prosessene av det å skape noe?

– Ja, det er veldig sjeldent jeg er helt inni det.

– Det kom en debatt etter det Dagbladet-intervjuet du gjorde for noen uker siden. Og det kom også en debatt etter forrige gang du var i Dagbladet (Silicon Veil)...

– Det er jo tabloidavisene, hvis du vil lese et dybdeintervjuer så leser du kanskje ikke de avisene. Det er en ganske overfladisk debatt. Jeg synes det var veldig corny å se et bilde av meg med en paraply der det står «Jeg er en veldig snill kjæreste», at det er en oppsummering av det intervjuet. Men jeg slo det fra meg, fordi sånn er det i den bransjen der. De tenker klikk. Siden resten av intervjuet var bra og handlet om musikk, så synes jeg det var greit. I den debatten blir det overfladisk fordi alle musikelskere jeg kjenner vil ikke bare høre på musikken. De vil vite hvordan folk klarte å skrive en linje eller leve seg så inn i noe. Man vil finne det personlige bak. Det er noe i vår tid. Jeg synes det blir absurd å diskutere det nå, at journalister ikke må være så opptatt av det personlige. De menneskene som diskuterte det, er nok også interessert i det personlige. Det har vært sånn helt siden jeg begynte å lese aviser.

– Det blir snakket om at ting er mye mer seksualisert nå enn det var før. Men det var like ille da jeg var ung, med musikkvideoene og magasinene. Det var akkurat det samme kroppspresset, for jenter spesielt. Vi lever jo i et sosialpornografisk samfunn. Jeg synes det er fint at debatten blir tatt, men jeg synes også det er rart at noen reagerer på det først nå.

– Kan man ikke beskytte seg mot det?

– Nei. Men jeg tenker, er det nødvendigvis så negativt? Noe kunstnere er veldig konsekvente på å ikke ville snakke om seg selv, som for eksempel Kate Moss. Hun var sammen med Johnny Depp og han hadde sagt til henne «never explain, never complain». Noen er veldig sånn, mens andre bretter ut om alt det personlige. Jeg husker da jeg så «Oslo 31. august», en fatastisk film, der det er en monolog der han karakteren til Anders prater om oppveksten og de idealene foreldrene hadde. Da husker jeg spesielt at de sa at de offentlige personene som ikke prater om sitt private liv, de er bra, men de som gjør det ikke er bra. Jeg tror det henger litt igjen med at vi er et protestantisk land, der man ikke skal være for selvopptatt. Men jeg ser det ikke som noe negativt om du involverer deg selv veldig i kunsten. Det det skal handle om er at kunsten skal være bra. Om du stiller opp naken, og det du gjør er bra, så burde det ikke ha så mye å si. Det er moralen som provoserer meg.

– Har vi blitt for politisk korrekt?

– Jeg synes noe er det ja. Jeg synes det kan være hemmende for det å uttrykke seg. Det er så utrolig viktig at vi gir hverandre plass. Det kan være litt mye moralpoliti. Jeg synes det som den rødgrønne regjeringa gjorde for kunsten er veldig bra. Vi får støtte og vi blir verdsatt. Det er komplekst, men jeg synes det kan være mye arrestering, som i den debatten. Hvem bryr seg om du forteller om deg selv, så lenge det du gjør er bra?

– Det er dette med ekte og uekte som går igjen, hvis du later som du er noen andre enn den du er eller er litt for glad i eksponering, da er du et dårlig menneske. Det er ganske hemmende, fordi jeg egentlig tror mange kunstnere egentlig er ekshibisjonister, de vil jo vise seg fram.

– Er du det selv?

– Nei, jeg liker å vise fram musikken.

 

SÅ MÅ HUN videre. Susanne Sundfør skal til Stavanger og spille sin eneste ikke-utsolgte konsert på høstens Norgesturné. Det paradoksale er at turneen nesten ble utsolgt i sin helhet uten at hun hadde sluppet noe nytt materiale. Men etter de største byene var utsolgt, slapp hun singelen «Fade Away», og det ble satt opp ekstrakonsert i Oslo. Også den ble utsolgt.

Ironisk er det kanskje at hun ikke har solgt ut det splitter nye kulturhuset i sin egen hjemregion, i selveste oljehovedstaden. Det er over et halvt år siden «Ten Love Songs» var ferdig mikset, og den holdes tilbake ytterligere tre måneder for å oppnå best mulig timing på plateslippet. Antakelig vil hun være uenig med sine kolleger i Röyksopp om albumformatets fremtid.

Musikkmagasinet er på den første av hennes to Sentrum scene-konserter. Tilbake til der hun slo gjennom som stjerne en februarkveld fire år før «Ten Love Songs» slippes. Fire år siden hun ble allemannseie gjennom «The Brothel» og siden har blitt en av våre mestselgende artister. Og i god tid før hun ankommer, begynner det å bli trangt på Oslo sentrums neststørste scene.

Susanne Sundfør entrer Sentrum Scene i mørk frakk og hatt. Hun sier ingenting. Setter seg bak tangentene og begynner å spille. Fotografene har fått strengere restriksjoner enn vanlig: vi får fotografere to låter, før vi sendes rett ut på gata. Den første låta er en intro nærmest uten scenebelysning og en godt forkledd hovedperson. Den andre låta er en forsiktig start på det som skal komme. Deretter er dokumentasjonen av konserten overlatt til fansens filtrede bilder.

Disse blir også av en annen karakter, ettersom hovedpersonen blir varm i trøya. Susanne Sundfør kaster hatten, frakken, mens scenelyset tennes. Scenen er rigget i tre etasjer, med svære videoskjermer på hver etasje.

Bandet ledes an av Bow To Each Other, duoen til Sundførs barndomsvenninne Gunhild Ramsay Kristoffersen (Sundfør produsentdebut «The Urge Drums» tidligere i år) og 2/3 av jazztrioen Puma - Gard Nilssen på trommer og xylofon og Øystein Moen på tangenter.

Konserten utvikler seg til en slags hitkavalkade ispedd halvparten nye låter. Det kunne kanskje vært negativt, men er ikke det. Hver gang Sundfør spiller en gammel låt står jubelen i taket. Med unntak av «The Brothel», der nesten 2000 skravlebøtter holder helt kjeft.

Susanne Sundfør kombinerer på imponerende vis det kunstneriske uttrykket sittt med den skamfulle popmusikken fra 90-tallet uten at det blir kitsch. Det hele virker nærmest som et norgesmesterskap i synther, med til en hver tid fire stykker på tangenter, og en hovedperson som vekselvis danser over og mellom tangentene. Hun framstår sympatisk der hun danser en litt keikete harrydans. Det er å like.

Storkvinnegalskapen får fullt utløp, uten at det på noe tidspunkt blir for mye av det gode. Sundfør har blitt en ekspert på å mikse det storslåtte pompøse med det storslåtte minimalistiske. Som på «The Brothel» der hun spiller rhodes og akompenener av Nilsens forsiktige buestrøk på xylofonen. Det er mesterlig!

Resten av konserten blir jeg vandrende rundt etter utsikt. Aldri før har jeg sett Sentrum Scene så fullsatt, og det til tross for at det er ny konsert neste dag. Skal jeg stå i utangsdøra øverst, ligge på kne, presse meg inn mot veggen, nedover langs amfiet, eller stille meg på toppen, stå på tå, i håp om å kunne se bedre enn der jeg var tidligere?

Når store artister spiller på Sentrum scene presenteres det ofte som intimkonsert, og sånn føles det også her. Susanne Sundfør føles for stor for dette formatet. Det blir nok bedre til sommeren, på festivalenes utescener. Og kanskje våger man å tørre å produsere konserter i enda større skala? Det ser ihvertfall ut til å være et publikum til det.

«Ten Love Songs» var ferdig for et halvt år siden, men voktes av apparatet rundt henne som en nasjonalskatt. Antakelig er den også det. Så hvem er hun, Susanne Sundfør? Hun er ihvertfall ikke sangene sine, tekstene hun skriver, historiene hun forteller. Hun er en som leser, tolker, låner fra verdenslitteraturen, inspireres av musikkhistoriens lyse og mørke sider når hun tonesetter, tør å begynne på nytt, tør å være ambisiøs, tør å være kompromissløs. Kanskje er hun kunstner likevel?

 

André Løyning