Hvordan bli et av landets mest spennende plateselskap på bare to år?

Opprørsfabrikken

 

PELBO - Foto: Anja Basma, Riot Factory

 

De som trodde strømming og piratkopiering skulle ta knekken på plateselskapene, tok skammelig feil. Aldri før har floraen av små uavhengige plateselskap vært større, kvaliteten høyere og antallet utgivelser større. I den norske undergrunnen vokser det fram framtidige storheter, som allerede har blitt utenlandseksporter.

Å være et undergrunnsplateselskap i 2012 betyr å selge fra fem til ti tusen enheter. Et tall som er forholdsvis lavt, men ikke i streamingens tidsalder. Det gir heller ikke all verdens av inntekter, så evnen til å tenke annerledes og kreativt omkring inntjening er avgjørende for om et lite plateselskap har livets rett.

 

Å være et undergrunnsplateselskap betyr å kunne drive billig, og kanskje til og med gå i null. Og det finnes en rekke slike:

 

Riot Factory ble etablert i Trondheim vinteren 2011, av en idealistisk vennegjeng som ønsket å operere i skjæringspunktet mellom forretning og idealisme, i en bransje som er i massiv omveltning, «der de store selskapene er i villrede og de må gjøre det aller beste ut av minimale økonomiske ressurser, men med store menneskelige ressurser.» Sånn låter det ifølge selskapets egen presentasjon av seg selv, der de også flagger at de ønsker å bli et av Norges beste uavhengige plateselskap i 2012. 

 

I løpet av sitt snart halvannet år i bransjen har de klart å få flere av sine artister inn på plakatene til de store musikkfestivalene, utgitt fem album som har fått gode anmeldelser, deltatt og vunnet musikkonkurranser, fått bransjen og publikums oppmerksomhet, og klart å skape en hype hinsides det som skulle være mulig for en liten nybegynner.

 

Vinteren 2012, rundt Riot Factorys ettårsdag, oppstår det en massesuggesjon ala Justin Bieber for fjortissene, men denne gangen hos musikkjournalistene. Drypp fra en utgivelse med et hittil ukjent band ved navn Highasakite, godt timet i forkant av bransjefestivalen Bylarm, har ført til hyppig omtale i sosiale medier, massive forventninger hos musikkskribenter, og ekstrakonserter festivalen. Bandet låter som en mellomting mellom pop og jazz, elektronika og prog, båret av den særegne vokalen til Ingrid Helene Håvik. Platedebuten «All That Floats Will Rain» fikk terningkast seks i flere aviser. Forventningene ble innfridd, og bandet er å se på rundt 40 musikkfestivaler i sommer. Altså vanskelig å unngå.

Omtrent samtidig når trioen Bendik finalen i Urørt. Elektronisk pop i grenselandet mot støy, båret på et lydbilde primært bestående synth og trommer, som står i fin kontrast til vokalist Silje Halstensen såre sang.

 

Min personlige favoritt på Riot Factory, er tubapop-trioen Pelbo. På slutten av 2011 kom deres debutplate «Days of Transcendence», med jazz-unikumet Stian Westerhus (Puma) og Helge Steen (Supersilent) bak spakene. Og denne måneden kom albumet på dobbel vinyl, for de spesielt interesserte. Likevel vil jeg påstå at dette er en band som har et potensial langt utover dette. Pelbo lager stor og fengende musikk, som sjangermessig er like mye korps som triphop. Toppet med Ine Kristine Hoems vokal gjør Pelbo vel så utfordrende som underholdende å høre på. Og det låter som noe jeg ikke har hørt før.

 

En fellesnevner for alle disse tre som jeg har valgt å trekke fram, er at de gjør noe nytt. De har (kanskje tilfeldig) kvinnelig vokal. De er dyktige instrumentalister. De er velproduserte. De sikter høyt og treffer bredt, ungt og gammelt. De er tilgjengelig på alt fra Urørt til Wimp, til vinyl, fra demokonkurranser til festivaler.

 

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør at jeg synes Riot Factory er så spennende, men de har definitivt klart å sette Trondheim på kartet som en viktig og innovativ musikkby. Det skulle nesten bare mangle, da byen huser NTNUs jazzlinje som har gitt oss spennende musikk i en årrekke. I tillegg har byen en lang historie med et av norsk rocks viktigste band, Motorpsycho. Kanskje ser de i andre retninger enn Oslo–band, som det ofte kan virke som har størst ambisjoner med å slå an lokalt. Det lages i hvert fall bra musikk, og heldigvis finnes det folk som bidrar til å få denne utenfor bygrensene.

I løpet av siste del av 2012 skal Riot Factory gi ut fem album. Deriblant et med den allerede kritikerroste Therese Aune og Urørt-finalistene Bendik. Det kan fort bli to av de store snakkisene i vinter, og noe vi vil se mye til i det kommende året. Så gjenstår det å se om Riot Factory lever opp til sine egne ambisjoner om å bli Norges beste uavhengige plateselskap, men de grunnleggende forutsetningene skulle i hvert fall ligge til rette for det:

Unge mennesker kjøper fortsatt musikk og går fortsatt på konserter. De kjøper mp3, de strømmer musikk, de reiser på festivaler, de går på konserter enda en gang, og de bruker musikk i hverdagen og livene sine. De er nysgjerrige og liker å oppdage nye ting. Og de siste årene har norskandelen av musikk økt til å bli større enn den utenlandske andelen.

 

De som teller jenter i musikkbransjen, burde se til Riot Factory, som har en betydelig andel band med kvinnelige frontfigurer – uten at det gjør dem til jenteband. De som klager over nyskapning og manglende satsing, burde se til Riot Factory, som satser på nye og spennende artister som igjen lager innovativ og utfordrende musikk. De som ikke helt vet hva de vil ha, men at det i hvert fall ikke er enda en singer/songwriter, (uavhengig av kjønn, uavhengig av språk, uavhengig av gitar/piano), burde se til Riot Factory – et av norges mest spennende plateselskap.

 

André Løyning

andrel@klassekampen.no

 

Publisert i Klassekampen 19. juni 2012